Kristin Hake er ledende miljøterapeut i et bofellesskap for enslige mindreårige flyktninger i Larvik kommune. Enslige mindreårige flyktninger er ungdommer som kommer til Norge alene, og de som bor i bofellesskapet hvor Kristin jobber er mellom 13 og 19 år.

Kristin har jobbet med denne gruppen ungdommer siden 2012, og hatt denne stillingen siden sommeren 2013. Hun trives veldig godt i jobben, det har jeg hatt inntrykk av siden jeg møtte henne første gang i 2013. Ja, faktisk rett etter sommeren da hun gikk inn i stillingen som ledende miljøterapeut.

Men hvorfor er hun så glad i denne jobben?

– Det er mening. Det er et poeng med den jobben jeg gjør. Jeg trives også i det internasjonale miljøet. Jeg har mye til felles med ungdommene, og jeg trives med dem. De skal ut i verden og prøver å finne seg selv. Det er en spennende fase i livet. Samtidig får jeg brukt min personlige livserfaring, min fagbakgrunn og mitt kunnskapslager med sosiologi, jeg må vite noe om globale sammenhenger, psykologi, pedagogikk, om følelser og nevrobiologi. Alt dette må vi bruke. På toppen av det har jeg også mange gode kollegaer. Vi er folk på jobb fra mange steder i verden og med veldig eklektisk fagbakgrunn. Det er deilig for meg. jeg lever i verden, ikke bare en liten landsby.

Grunnen til at vi møttes første gangen var at Therese og jeg skulle lære bort metoden digitale fortellinger til bruk i bofellesskapet. Så i august 2013 holdt vi workshop for miljøterapeutene og ungdommer fra bofellesskapet til Kristin. Det er nok blant en av de workshopene jeg har holdt som jeg selv har blitt skikkelig inspirert av. Dialogen mellom Kristin og kollegaene hennes var ordentlig god. Jeg følte meg privilegert som fikk ta del i den. Men hvordan var det egentlig for Kristin og kollegaene den gangen?

– Det var spennende. Jeg syns det var gøy, også gikk det opp for meg ganske fort at det handla om en prosess og ikke bare lage en film egentlig. Derfor ble jeg ekstra interessert. Jeg er også kreativ av natur. Tegning, form og farge er jeg glad i. Så jeg tenkte, så gøy, jeg kan få brukt den siden av meg også inn i det miljøterapeutiske arbeidet. Det å være kreativ, og lage noe. Jeg ble engasjert.

– Samtidig ble det også litt tøft og sitte i gruppe å si høyt historien min. Men det er noe interpersonlig der som knytter oss nærmere sammen fordi vi må tørre det. Selve teknologien, og lære seg å bruke iPaden, det er jo morsomt. Det er jo gøy. Vi får sitte her og leke på jobb, tenkte jeg. Ungdommene kan sitte å lære seg sånt, men jeg har jo aldri tid til det. At jeg kunne sitte med det var moro.

Et utrolig godt utgangspunkt for å ta i bruk en ny metode, syns jeg. Nå er det jo gått to år siden workshopen. Så hva skjedde videre?

– Jeg nærmest kuppa hele prosjektet fra kollegaen min. Jeg meldte meg frivillig til å engasjere meg videre med å jobbe med digitale fortellinger. Nå har vi lært, så nå må vi jobbe videre med å få det integrert som en del av miljøterapien, tenkte jeg. Så vi søkte midler fra Høgskolen i Telemark (HiT) for å kunne jobbe videre med det. Jeg gikk i dybden for å lære mer, og fikk kobla metoden opp mot annen fagteori. Jeg så på hvorfor skal vi gjøre det her og hvorfor det er faglig lurt.

Fikk støtte til å jobbe videre med metoden

– Vi fikk midler og fikk muligheten til å jobbe videre. Vi fikk kjøpt inn iPader, mikrofoner, trådløse høyttalere, og piano som kan kobles på iPadene. Så nå har vi litt mer utstyr.

– Vi kjøpte også eksterne harddsiker for vi kan ikke lagre filmene på nettet. Så ble det litt debatt etterpå. For skal filmen alltid vises til andre, eller skal den ikke det? Skal det være et must?

På slutten av hver workshop vi holder i World Wide Narrative, så viser alle frem sin digitale fortelling. Vi gjør premiere ut av det og etterpå blir det gode samtaler og ny kunnskap om hva de som viser filmen er opptatt av.

– Vi har også brukt mye av midlene til å kurse de ansatte. Når dere var hos oss var det bare et utvalg som var med, men nå har alle vært med på workshop. Ikke alle syns det er gøy, så jeg får ikke alle til å bruke metoden, men jeg jobber med å vise verktøyet til alle. Det jeg er opptatt av er at det er en prosess, ikke en film først og fremst. Jeg ville få frem hva en digitale fortelling egentlig handler om. Det er viktig å ta de stegene. Jeg har lest meg opp masse på hvordan Joe Lambert praktiserer rundt dette også.

Joe Lambert er på en måte “gudfaren” til digitale fortellinger. Han har jobbet med og jobber fortsatt med spredningen av metoden. Med han som Kristin og måten vi selv praktiserer det på, så handler det først og fremst om prosessen. Hva skjer med oss når vi får tid og rom til å fokusere på oss selv for eksempel.

– Når vi lager digitale fortellinger, så er det et miljøterapeutisk verktøy som kan brukes sammen med ungdommene. Jeg tror at ungdommer treffes på forskjellige måter. Noen syns det er helt ok å sitte og prate over en kopp te, noen syns det er kleint, noen syns det er vanskelig å formulere seg språklig. iPad og media er jo en arena ungdommer allerede driver med. Så hvis vi kan møte de på den måten, og vi finner det rette spørsmålet, nettopp det spørsmålet som ungdommen trenger å jobbe videre med, så er det skikkelig empowering for ungdommen. Så jeg har jobbet masse med å sette meg inn i det.

Laget forelesning om digitale fortellinger

– Jeg har laget en to-timers forelesning hvor jeg trekker det opp mot fagteori; narrativer, resiliens, empowerment, etikken og hvem som eier filmen. Jeg har kjørt miniworkshop med grupper. Noen har tatt det i bruk. Noen syns det er teit, og sånn er det alltid. Men de som er blitt inspirerthar det kommet masse ideer fra. Så vi har tatt i bruk film også på flere måter.

Lager velkomstfilmer til nye ungdommer

– Vi har begynt å lage små filmer når vi skal på omsorgssenter eller asylmottak for å treffe nye ungdommer som skal flytte til oss. Hvordan kan de få positivt inntrykk og nok informasjon før de flytter hit? Jo, vi kan be ungdommene som bor på huset lage digitale fortellinger som vi tar med til den ungdommen som skal flytte inn. Jeg hadde laget en film selv og en av ungdommene sa at jeg måtte ha med kjøpesenteret, rommet ungdommen skulle flytte inn i, treningssenteret og masse mer som jeg ikke hadde tenkt på at var viktig å vite om. De vet bedre selv hvordan det var å bo på mottak og hva som hadde vært fint for dem å vite før de kom hit. Og selvfølgelig hva som er relevant for ungdom å vite noe om. Så det har vi begynt med som en fast rutine.

– Så langt har vi gjort det fire ganger. Hver gang det kommer en ny ungdom så lager vi en ny. Da er den forrige nye ungdommen med å lage en ny film til den neste. Det har vært så kjempesuksess! Det er så gøy. Da velger ungdommene både bilder og musikk, gjerne afghansk eller rap, også viser vi frem den.

– Vi sitter der; jeg, saksbehandler, lederen på mottaket, vergen, skolerådgiver, også er det en liten ungdom som sitter der helt alene med alle de voksne. Jeg har med brosyjre osv, men så sier jeg «vi og ungdommene som bor der har laget en film til deg”. Da kommer smilet til ungdommen og de får en opplevelse av at de er velkommen og de blir kjempeglade.

Sjefen lager også digital fortelling til ungdommene

– Det siste vi har gjort i sommer er at Josef (som er leder for avdelingen bofellesskapet hører til) og jeg laget en liten velkomstfilm. Han har en liten ”tale” hvor han ønsker velkommen til å være en av oss, forbereder dem på at ting kommer til å bli både godt og vanskelig, noen ganger tungt, men vi kommer til å gå ved siden av deg, dra litt i deg, dytte deg litt, men det er ditt liv, du skal gå veien, men vi skal være ved siden av deg hele tiden. Vi vil deg vel. Her krenker vi ikke hverandre. Her mobber vi ikke hverandre. Alle får respekt. Josef setter en standard for hva vi forventer, hva kulturen i bofellesskapet er, nemlig at her tar vi vare på hverandre. Den digitale fortellingen avsluttes med “du er hjertelig velkommen til oss”. Jeg har funnet en del bilder som jeg legger inn. Mottoet vårt er “sammen i dag, på egne ben i morgen”. Vi kan bruke den digitale fortellingen som referanse i situasjoner senere. “Husker du den digitale fortellingen, her i boligen respekterer vi hverandre”, kan vi for eksempel si da. Det handler om å jobbe miljøterapeutisk, være føre var, og sette en standard i forkant. På den måten er det den samme ordlyden hver gang. Den er raus og god. Poenget med den digitale fortellingen er at du er velkommen og vi skal støtte deg. Også har vi sped på med krav og forventninger inni der. Dette er viktig for at det skal være trygt og forutsigbart.

«Hva er din motivasjon for å jobbe i boligen?»

– Når jeg har kursa de andre og vist de hvordan de lager digitale fortellinger har alle fått det samme spørsmålet: hva er din motivasjon for å jobbe i boligen. Etterpå har noen vist de digitale fortellingene til ungdommene fordi det er et gjentagende tema for ungdommene om de voksne er der bare for å tjene penger. Det har blitt en bra prosess for da har vi kollegaene begynt å snakke med hverandre om hvorfor vi egentlig er her. Er det viktig at vi alle er her fordi det er en motivasjon rett fra hjertet eller er det også greit at motivasjonen er at man rett og slett trenger en jobb. Det betyr jo ikke nødvendigvis at man er noe mindre glad i jobben eller ungdommene. Det har også blitt en prosess som har kommet ut av å lage digitale fortellinger sammen. Vi bruker det til å skape debatt, bevisstgjøre og skape refleksjoner rundt hvorfor vi har denne jobben.

– Mye har skjedd på to år, og jeg tenker at det kommer nok til å skje ennå mer fremover. Men hva er egentlig planen deres?

– Nå skal jeg fullføre kursing med de siste som ikke har fått del 2 av kursopplegget mitt, så har jeg tanker om å rett og slett si at alle skal lage en digital fortelling som forberedelse til et husmøte vi skal ha. Det er mange som legger det vekk, men for at alle skal få det til og bli kjent med verktøyene og metoden så trenger de å øve litt. Vi må være litt kreative. Et godt eksempel er fra den ene boligen hvor miljøterapeutene hadde laget en digital fortelling sammen med en jente.

– Jeg har jo masse ideer. Jeg og en kollega er veldig engasjerte. Vi slenger ut 1000 ideer, skriver de ned og tar én ting om gangen. Vi har lyst til å sette opp en blogg, lage et eget nettsted, sende ut mailer med digitale fortellinger som jeg finner på nettet til de andre. Det gjør jeg og da. Jeg sender digitale fortellinger på mail til kollegaene som inspirasjon fra nettsiden til Joe Lambert.

Kristin avslutter samtalen vår om digitale fortellinger om noe hun syns er veldig viktig.

– Det er så mange ting man må tenke gjennom når man lager digitale fortellinger. Jeg må spørre meg selv om jeg vil fortelle dette eller ikke? Kanskje jeg vil fortelle det med andre ord? Kanskje bare deler av det? En fortelling kan fortelles fra mange perspektiver. Er jeg et offer eller en overlever? Det er forskjell på det. Gjennom prosessen må man jo jobbe med det. Man må redigere og sortere ut hva som er viktig for oss å fortelle; hva er jeg, hvem er jeg, hva skal jeg fortelle, hva skal jeg ikke fortelle, for å føle seg som et verdig menneske.

Jeg er helt enig. Vi får jobbet med narrativene våre. Hva vi forteller oss selv om oss selv, og hva vi forteller andre om oss selv.

Tusen takk, Kristin!

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.